Om å gå veien


Det er mange som drømmer, mange som vil - men når du går dem litt på klingen, er det ikke alltid de vil nok.
Et uttrykk sier "You can lead a horse to water, but you can't make him drink". Situasjoner som dette er jeg en del av ofte - enten det er som lærer, far eller trener. Der er liksom grenser for hvor mye en med min rolle  kan gjøre for at et barn, en utøver eller en elev skal lykkes. Vi kan hjelpe på vei mot kilden, åpne dører, men en må selv gå gjennom dem ! Eller som Bjørn Eidsvåg sier om samme tema, "eg kan gå alle stegå med deg, men eg kan ikke gå de for deg"  Alle ønsker nok innerst inne minste motstands vei, men den er ikke alltid mulig å finne i farten og du må kanskje gå en litt lenger vei. Da kreves ofte arbeidsinnsats, for utøveres del årelang arbeidsinnsats og du må skikkelig ville om du skal greie å legge ned over 20 timer trening i uken for å bli god. Utøvere på høyt nivå er et godt eksempel på akkurat dette. De som virkelig vil bli gode i noe, enten det er idrett eller skole må være villige til å gå veien. Selv tok det mange år før jeg forstod det, min kjære mor vil nok enda påstå at "jeg badet meg gjennom videregående skole" - jeg ytte ikke nok, hun er enda halvsur på meg for den 4 jeg fikk i norsk hovedmål. Mulig jeg er enig med henne, ved ettertanke - men jeg følte ikke at jeg var i stand til å bruke mer tid for å få den 5. Det var et valg jeg tok - modent eller umodent kan nok diskutere, feil eller riktig kan også diskuteres men det var et valg. 
Det er selvsagt viktig, når du skal hjelpe noen å finne veien, at du vet hvor du er - og kan ta ut kompasskursen til dit du skal. Du må ha et mål for ditt virke enten som far, trener eller lærer. Der er ekstremt mange likheter i disse "yrkene" Så deretter må du klargjøre veien - og vise at du tror på den, om du ikke greier å kommunisere din egen tro på ideen kan du ikke vente at andre skal gi deg tilslutning. Du må være litt selger, og uttrykke stor tro på veien (e) du har valgt - og kunne begrunne faglig og menneskelig hvorfor vi velger den veien og ikke en annen..Greier du dette - vil de du skal lede muligens få samme troen som du selv har - da er vi på riktig vei - sammen. Du unngår "fremad i alle retninger" - som ofte ikke fører mot målet du hadde tenkt, men fort kan gi en uønsket effekt. Folk dukker opp rundt om i skogen - utfra individuelle lyster og forgodbefinnende. Slik vil vi ikke ha det - vi vil ha retning !!!
Jostein Grindhaug i Haugesund har forstått dette, det blir for "fremad i samme retning" da blir det trykk !!!
Det er mange som ikke forstår viktigheten av dette - hvordan få folk til å jobbe sammen i en retning. I bunn for dette ligger relasjon - gode relasjoner mellom deltakere, leder og de som skal bli ledet.Relasjon virker mye bedre en straff og belønning både på kort og lang sikt. Har du opparbeidet en god relasjon kan du sette strengere krav - krav du ikke kan drømme om å sette før relasjonen er på plass. Du som leder av arbbeidslaget må bry deg og du må vise det !!!! Du må være ekte og du må uttrykke tro på deltakerne og opplegget rundt det, enten det er skole, barneoppdragelse eller arbeid med utøvere i høyprestasjonsgrupper.En god relasjon skaper godt ut gangspunkt for mye.Relasjon etablert, og enighet om målet, kursen kan stakes ut. Da gjelder det å "styre etter stjernen, og ikke etter alle båtene som går forbi i mørket" Er troen etablert finnes det ingen grenser for hvor langt det kan nå ! Du begynner å gå veien sammen med utøverne, ungene eller elevene - du går den ikke for dem.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

BMX på Sandnes vgs - og litt på Klepp, Kvål og Sviland

Idrettslig prestasjonevne en oppfrisking

Samhold - lagbygging og prestasjoner - hvordan blei vi en gang gode?