PetterDalen

Da sitter vi i Frankfurt, verdens kjedeligste flyplass. Men vi er der og slår ihjel noen timer før neste avgang. Vi var på farten 0415 i dag, greit å få frisk luft i fjeset før 0500. Kjøreturen til Lyon gikk som bare det, ikke så mye trafikk i 0400 tiden om natten. Nå ventes det. Det ventes - det er vi gode til, å vente. I går ventet vi hele dagen på løp, konkurrerer 30 x 6 sekunder venter i 6 timer. Av sånn blir du god å vente, for vi vet at en blir god på det en trener på. Ventes det mye blir en god å vente. Derfor blir det endel ventebilder, det er jo lett å ta bilder av det vi gjør mest av.Bmx ere er nok helt sikkert noen av de beste venterene. Bare på en konkurranse helg ventes der bortimot 10-12 timer i døgnet, itillegg soves det. Det konkurreres hver dag fort opp imot 240 sekunder til dagen - om du er helt i finalen. For de som ikke er der blir det 90 sekunder på innledende og hele 120 sekunder til dagen om du er så heldig å få kjøre 1/8. Ikke løye vi må trene mye! Vi varmer opp...

Savnet vil ikke være stort når jeg gir meg, etter netter på sykehus, Klokken er nå 0122 sitter på CHU hospital Emergenzie avdeling og venter på at noe skal skje. Der er selvsagt ingen informasjon, de snappet Martin med seg bak ryggen min mens jeg fylte ut noen papirer, sikkert planlagt.Det er som vanlig ingen som forstår, eller snakker Engelsk, og det er som normalt lite imøtekommendhet. Der er total mangel på høflighet og ingen vennlighet. Hvor finner de sine ansatte?  Der er heller ingen service innstilling og der går lang tid på alle skjema som må forklares, skrives om, rettes opp og gås gjennom. Skjemavelde. Jeg har ventet i over en time ingen informajon, ingenting skjer. Men la meg ta det fra starten. Som vanlig på dette løpet var starten vår en god time forsinket, etter 8-9 ganger her nede vet vi jo at slik er det alltid. Denne gangen ingen unntak 1 time på etterskudd. Sånn er det bare her. Vi var spente, men rolige, stemningen var god, konsentrasjonen tilpasset og flyt sonen...

Da er vi her igjen i ST Etienne, dét faste løpet hvert eneste år. MOTIVASJONSLØPET ette måneder med trening. Løpet hvor vi ser hvor vi står i Desember, i forhold til alle andre. Der er god kvalitet her, mange franske, tyske, engelske, amerikanske, danske, tjekkiske, spanske og latviske ryttere. Det gir et godt bilde på nivået i Desember. Vi er her fordi løpet er godt - ikke fordi vi elsker Frankrike. Jeg elsker ikke Frankrike, jeg faktisk går så langt at jeg hater Frankrike. Dårlig ånde, lite høflighet, lite service, dårlig mat, dårlig språk, og dårlige senger - er grunner nok til å ikke TA AV  for Frankrike. Jeg tar liksom ikke bølgen for dette landet. Hadde det ikke vært for BMXhadde jeg neppe vært så ofte i Frankrike, jeg hadde mer konkret, nesten aldri vært der. Frankrike er et møkkaland. Men nå er vi her igjen, for hvem vet hvilken gang, vi er her for ofte. Igjen og igjen, det er for at Frankrike er gode i bmx og de arrangerer løp. Derfor er vi her - igjen. Mulig det er siste ...

Det er en tid for alt. For min del er tiden som landslagstrener over, jeg sa opp min stilling i NCF 10 november 2014. Utøvere, famile og trenerstaben blei informert umiddelbart, utover det har jeg ikke hatt noe behov for å informere om noe før nå. Jeg har hatt 12 fantastiske år i denne jobben, og gledet meg til hver dag på treningfeltet og til hvert eneste løp.  Jeg vi takke utøverne - det er en del etterhvert. Min samboer Tonje Vold og ungene mine fortjener også en takk, de har vært tålmodige. Spesielt vil jeg takke TEAMET Anders Grønsund, Frode Hess og Einar Svindland. Vi har vært et solid team, har bidratt til mange gode resultater og har grunn til å være tilfredse.  Jeg vil også takke NCF som har gjort det mulig. Sist men ikke minst familiene til rytterne som står på - hjelper til og prøver alltid å gjøre sitt beste. Jeg mangler motivasjon til alle administrative oppgavene som følger med, og det er hovedgrunnen til at jeg velger å gi meg nå. Gjennom høsten pleier jeg...

2014 Det er helt opplagt at ting alltid kan gjøres enda bedre, men resultatene vi har i år er ikke så verst til nå. Vi har langt på vei innfridd det vi hadde som målsetting før sesongen, lang på vei. Teamet har grunn til å være fornøyd med det som er prestert så langt. Det er i tråd med forventningene - det er alltid viktig - å ha bakkekontakt. Vi synes vi til nå har fått mye ut av sesongen, og vi har prestert på jevnt høyt nivå gjennom hele året, det er bra. En ranking lyver ikke - den gjenspeiler det som har skjedd gjennom sesongen, sånn sett liker jeg rankinger og statistikk. Så kunne selvsagt alle vi som holder på med dette ønsket at Norge var nummer 1 på alle rankinger, men det tror vi ikke er realistisk akkurat nå og heller ikke i overskuelig framtid.Vi må forvalte de ressursene og de utøverne vi har på en måte som gjør at vi greier å henge med, det føler jeg resultatene på rankingene viser at vi gjør godt. Om Dere tar dere tid til å se på rankinge...