Selvtillit

” Kommer til utrykk i individets aspirasjoner, målsettingsadferd og søken etter utfordringer. En vurdering av egen kapasitet til å organisere, og utføre et handlingsforløp, for å oppnå spesifikke resultater”

 

Slik defineres selvtillit i litteraturen, og det betyr oversatt til forståelig vendinger, at selvtillit kommer til uttrykk, viser seg ofte, i en persons måter å sette seg mål på, hvor høyt en sikter er ens aspirasjonsnivå. Videre dreier det seg om troen på egne kvaliteter til å utrette ting. Spesifikke ting, altså spesielle ting.

De fleste av oss er ”født” med en porsjon selvtillit. Den varierer i størrelse, men kan bygges opp, videreutvikles, foredles og tilpasses det en driver med. Denne prosessen er en del av det man kan kalle mental trening. Utivkling av selvtillit er også en konsekvens av feedback, mestring.

Selvtillit er ikke noe man har på alle livets områder i like stort monn, men jeg tror selvtillit kan overføres mellom ulike områder som en naturlig prosess av at men opplever det man kaller ”gode sirkler” , som betyr at går det godt på et eller flere områder, er det lett at dette smitter, og motsatt om det går ”ræva” på et eller flere områder i livet kan dette også smitte over på andre områder. Det handler om å oppleve mestring.

I utgangspunktet liker jeg å skille mellom det jeg kaller ekte selvtillit og uekte selvtillit. Den ekte, den gode og riktig balanserte selvtilliten, er basert på virkeligheten, slik du opplever den, og slik andre opplever den sammen med deg. Det betyr at den ekte selvtilliten har et fundament, som et hus har en grunnmur, og fordi den er basert på virkelighet, og reelle forhold, tåler den en trøkk, den forsvinner ikke lett i motgang. Men den krever bekreftelse for å overleve, og utvikles i form av prestasjoner, når vi snakker om idrettslig selvtillit.

Er du i besittelse av slik type selvtillit, er du sikker på egne ferdigheter, og stoler fullt ut på at du er ”på topp” av situasjonen. Det kommer ofte til utrykk gjennom at du våger , og tar de nødvendige sjanser som må tas for å prestere optimalt, uten å være dumdristig. Ofte er det også slike personer som vet og vurdere sin egen ferdighet i forhold til situasjoner som oppstår. Det kan ofte virke som om de tar større sjanser, enn de i virkeligheten gjør.   Dette gjør ofte utøverne fordi de er sikre på egne ferdigheter og vurderer risikoen mindre, enn publikum, på bakgrunn av sin egen innsikt i seg selv, og sin vurdering av egne ferdigheter. Det er ofte slik at utøvere med den nødvendige selvtilliten lykkes med sjansene de tar, mens manglende selvtillit ofte resulterer i det motsatte.

Det er ikke tilfeldig at gode utøvere presterer godt på ”dårlige dager”, og at mindre gode utøvere alltid får ”stang ut”, mye av dette syndromet kan forklares med utgangspunkt i selvtillit, kombinert med andre faktorer.

Selvtillit utvikles og ”bedres” som et resultat av gode prestasjoner, skjer dette regelmessig , utvikles selvtilliten tilsvarende.

Det er flere måter å uttrykke sin selvtillit på, noen gjør det gjennom det de presterer, mens andre velger å gå ut med stor kjeft i tillegg, der finnes mange eksempler i historien på dette, Muhamad Ali er et godt eksempel.

Virkningen av dette kan være at ens egen selvtillit forsterkes, og du igjen presterer enda bedre. Har du det derimot bare i”kjeften” og ikke viser noe gjennom prestasjoner, slik at du deler det med andre, tenderer det mot det jeg kaller uekte selvtillit.

Slik selvtillit er nærmest basert på en livsløgn. En kan som utøver uttrykke selvtillit, men den mangler rot i virkeligheten, det vet en ofte selv også, men i  alle fall vil alle rundt deg se det etter hvert . Ofte er slik falsk selvtillit basert på drømmer og fantasier, og tåler derfor selvsagt lite motgang og trøkk. I lengden vil den ofte virke mot sin hensikt, du får jo aldri dokumentert den overfor deg selv eller andre, og det vil kreve mer og mer psykisk energi av deg å holde maska overfor omverdenen, og opprettholde troen på deg selv overfor deg selv.

Den ekte selvtilliten er viktig for å bli god, de som baseres på det du har oppnådd og kan – den indre troen på egne ferdigheter, som kommer av at du har noe å vise til. Noe som også alle andre vet og ser. Det er stor forskjell på å vise fram selvtillit gjennom prestasjoner på idrettsbanen – som også andre kan oppleve sammen med deg, og det å prøve å ”bløffe” seg til selvtillit gjennom å være stor i kjeften.

Har man en balansert selvtillit i forhold til det man driver med, vil dette vise seg igjen i de utfordringene man velger, og de mål man setter seg. Utøvere med slik selvtillit har et aspirasjonsnivå som er tilpasset dette, og setter seg ofte mål som er realistiske, og hvor utfordringene er tilpasset dette.

Personer med uekte selvtillit vil ofte ha høyere eller lavere aspirasjoner enn det de burde ha hatt. Har de høye aspirasjoner, vil en ofte sette seg mål en innerst inne vet en ikke er i stand til å oppnå, dette vil, etter hvert som en opplever nederlag i forhold til målsettingen, virke inn på motivasjonen, og selvtilliten negativt. Ved at en stadig opplever nederlag, og mister lysten på å fortsette.

Settes målene for lavt, vil også dette virke negativt på sikt, og hemme utviklingen. En vil vite at en når målene en har satt seg før en begynner arbeidet mot dem, dette kan fort resultere i at arbeidet med å nå dem blir slett og mindre bra.

Der finnes mange eksempler på at utøvere med feil aspirasjonsnivå hemmer sin egen utvikling som et resultat ev dette. Dette kan også skje mer indirekte, utøveren kan ha et realistisk selvbilde, men bomme på tidshorisonten i målet, det betyr at aspirasjons nivået blir feil i forhold til tidsfaktoren.

Mer konkret, en utøver kan ha ekte selvtillit, men overvurdere sine ferdigheter i forhold til tid, og undervurdere betydningen av rutines betydning i forhold til det å prestere.

Der er en tid for alt, og særlig unge utøvere som rykker opp en klasse, for eksempel fra jr til elite, må være klare over at ting tar tid.

Settes målene da med for kort tidshorisont, er ofte aspirasjonsnivået feil, om en da ikke presterer i forhold til det man forventer, evaluerer man prestasjonene som for dårlige, og man kan lett komme til å miste selvtillit.

I slike sammenhenger er det også ofte resultatet som blir grunnlag for evaluering og ikke selve prestasjonen som kan være god, selv om resultatet ikke er som man kunne ønske. Det er alltid viktig å huske på at resultater kommer som et resultat av gode prestasjoner og ikke motsatt.