"Å gå stegene for deg"

Jeg er av de heldige - jeg har mange barn, hele 5 stykker. Det går/har gått godt med alle - og de greier seg godt i livet så langt. De kan være heldige å arve våre "beste sider" eller de kan være uheldige å får mer av våre "ikke så gode sider" Sånn er det med det. De må gjøre det beste ut av det, ta sine valg og arbeide for å bli selvstendige. Som vi har gjort, og de før oss 😃 

Jeg har også jobbet med ungdom i skolen i snart 40 år, jeg har også trent ungdom og voksne i 30 år. Jeg har alltid likt å omgås folk - og å jobbe med folk. Det er kjekt å bidra til utvikling.

Vår  jobb som foreldre har vært å guide barna gjennom barndom og ungdom over i voksenlivet, og jeg håper vi har gitt dem god ballast, og gode verdier til å bygge sine liv videre på. For det er deres liv. 

Vi har prøvd å delta, vært på dugnader, fulgt opp fritidsaktiviteter og vært trygge voksne. Vi har alltid hatt regler å styre etter. Det har virket for oss. Jeg tror det vil virke for de fleste, det å være tydelig og stille krav

Regler må du ha når du er mange, ellers blir det fort anarki Jeg tror regler også trengs om der ikke er så mange.  Etter min mening skal de voksne bestemme en hel del som handler om oppdragelse og hvordan man omgås andre mennesker. Vi skal bestemme hva som er lov og hva som ikke er lov vi skal lære barna hva som er rett og galt. Det er vår oppgave på veien.  Der er mange ting der ikke har vært rom for å diskutere, Så er der ting som kan diskuteres.
Mye av det samme gjelder for jobben i skole og i jobben som trener. Det er en grunn til at en lærer er en lærer, han har mange års utdanning for å være det. Da er det viktig at læreren får gjøre jobben sin godt - det er å lære andre, formidle, drive skole og bidra til å utvikle barn og ungdom. La lærerne få gjøre den jobben! En trener er på samme måten en trener, som innehar en kompetanse som ikke alle utøvere og foreldre nødvendigvis har. La treneren få gjøre sin jobb!
Støtt opp om det - da blir du som forelder en svært viktig bidragsyter både i skolen og i idretten. Avstå fra å legge deg opp i ting du ikke skal legge deg opp i. Ting som ikke henger sammen med foreldrerollen og ting du ikke vet/kan nok om. Det er en god regel.
Selv om vi som foreldre, i vårt tilfelle, er idretts utdannet og trenere - lar vi turn treneren ta seg av turn treningene uten å legge oss opp i det. Vi heier fra tribunen og tar oss av dugnad - men vi blander oss ikke i treningen. Det samme gjelder fotball og håndball. Vi heier, kjører og sitter på tribunen, når vi ikke jobber dugnad 😃 Her snakker jeg ikke om de som er fordre trenere. Dem finnes det mange av og idretten er avhengig av dem.

Ungdom er annerledes nå i forhold til for noen år siden, ikke flertallet men en god del - vi møter dem i skolen og vi møter dem i idretten. Mange er mest opptatt av seg selv og det aller nærmeste. Hva kan jeg velge, hva har jeg lyst til, hva trenger jeg. Lite snakk om fellesskap og hva en kan gjøre for andre og hvordan "bygge lag" Jeg understreker igjen at det ikke er alle, langt fra, men der er flere av dem, og du legger mer merke til dem. De fleste ungdommer jeg kjenner er flinke til mye, de har en plan og der er kjekke å være med. Det er flertallet.

Det kan virke som om det ikke er stilt krav til mange ungdommer i dag, det er ikke bra. Tror jeg. Ungdom har store skjulte ressurser når det kommer til krav. De aller fleste liker å bli stilt krav til og de liker spilleregler. Vi må gi alle noe å strekke seg etter, de må tåle at de ikke alltid oppnår alt  med en gang, eller lykkes med en gang, men lærer å stå idet. Stå i det er viktigere enn mange forstår - ofte tar ting litt tid. Jeg møter mange som ikke har prøvd "å ta seg ut" og flere som gir seg ved et snev av ubehag. Dette er vel i tråd med hva blant annet forsvaret opplever også. Fysisk trening er en utring for mange, de liker ikke å svette. Ikke dusjer de heller, om de har svettet. Det er ubehagelig å dusje med andre. Du skal dusje etter at du har vært fysisk aktiv . Det er en regel, basert på hygiene og restitusjon. Kan vi få lov å velge vekk det? NEI!

Vi må alle stå i det av og til , sånn er livet og det er en viktig erfaring å ta med seg. Ingen får gjøre akkurat som de vil hele livet, og det er viktig å lære seg jo før jo heller. Det er viktig å ha forventinger. Skal vi stille krav og være "strenge " må vi ha en god relasjon i bunn, det snakker  vi mye om i skolen. 

Det er helt riktig. Elevene/ utøverne/ungdommen må vite og føle at vi byr oss om dem vil deres beste - da er det lettere å komme med forventningene og kravene.

Vi opplever foreldre som ringer til skolen på vegne av sine barn som er over 18 år, for å ordne opp, Vi har foreldre som tror at vi bare har deres barn på denne skolen (vi har 1100), og at vi må jo kunne få til .... Det samme opplever jeg i idretten. Mitt barn er det viktigste. Og ja, jeg kan forstå at foreldre synes sitt barn er det viktigste. For foreldre er det jo ofte det.

Våre barn er viktige de og, og våre barnebarn, men skal vi gå veien for dem? Skal jeg bære dem gjennom livet ? Skal vi ta alle belastningene for dem ? Hva lærer de av det?

Jeg tror ikke det er veien, og har  valgt å ikke gjøre det - det har gått bra så langt - og jeg tror det vil virke i framtiden også. Mine foreldre gjorde de på sammen måten, mine besteforeldre likedan. Det betyr ikke at jeg/vi ikke stiller opp for dem. Jeg tror alle vet at vi er der når de virkelig trenger oss, og det røyner på - men livet må de leve selv i mellomtiden. De må ta sine valg som vi tok våre, og lære av det på veien. Vi som foreldre skal legge til rette men ikke gjøre det for dem. Vi skal oppmuntre, hjelpe, diskutere og komme med forslag og innvendinger- men bestemmelsen må de selv få fatte og stå i det. De må lære at livet ikke bare er nedoverbakker der det ruller fort - men at motbakker finnes - der det er tungt å komme opp. Kommer du opp er det ofte en seier og du kommer styrket ut av motgangen. Motgang kan faktisk gi deg "karakter" Få trær vokser helt inn i himmelen.

Bjørn Eidsvåg synger " jeg kan ikke gå stegene for deg - men jeg kan gå de med deg" Der ligger mye visdom der. Der er også en åpenbar forskjell på å gå med , og å gå for. Inn i mellom tenker jeg at der er foreldre som prøver å gå steg for sine barn. I idretten møter vi flere som mener at nettopp deres barn/ungdom nok må være den beste verden har sett. Det kan gå så langt at min følelse kan være at foreldrene har mer lyst en ungdommen, at ungdommen deres skal være god! Det fører sjeldent fram. Jeg har i all fall aldri sett akkurat det føre veldig langt fram. Skal du bli god er du avhengig av den "indre flammen" motivasjonen som må til for at du skal kunne ta ansvar for egen utvikling, lære deg å stå i det, bli selvstendig og kunne ta egen valg. Det er trening - og vi som foreldre/lærere/trenere kan jo ikke trene for dem, jeg tror alle forstår det, når de tenker seg litt om. Jeg vil oppfordre til det - tenke seg litt om innimellom. 

Jeg tror dette kan bidra til å gi våre ungdommer en robusthet i livet som de trenger. For der vil komme motgang som ikke andre kan løse for deg. Forbausende nok ligger løsninger ofte nære deg - ofte handler det om deg selv og dine valg!